Når livet er vanskelig.

I går så jeg på nyhetene at Else Kåss Furuseth inviterte til åpent hus i anledning verdensdagen for forebygging av selvmord. Jeg kjente at det var en utrolig fin ting å gjøre, åpne opp sitt hjem for kjente og ukjente. Være sammen rundt et så sårt tema som selvmord er. Snakke med andre. Dele livshistorier. Være sammen om det, og ikke alene. Jeg tror mange sitter alene om triste eller tunge tanker, enten pårørende eller de som selv har tanker om å avslutte livet. Dette med åpenhet og tørre å snakke om dette temaet - uansett hvor vanskelig det er, tror jeg er utrolig viktig! Og at det er greit at livet ikke bare er godt å leve. Det kan være perioder ting kan være vanskelig, og det er da man ikke bør tie - men snakke om det.
Grunnen til at dette traff meg, er fordi jeg har opplevd det selv. Den 8 august 2010 avsluttet min lillesøster livet sitt. Helt uventet. Et stort sjokk. Et stort tomrom. Utallige spørsmål. Uendelig med sorg og savn. Hun var 19 år og hadde hele livet foran seg, med drømmer og mål om fremtiden. Men også frykt for hva fremtiden ville bringe. Overgangen fra å være ungdom til å bli voksen tror jeg kan være ganske tøff for mange. Finne en retning og gjøre valg i et hav av muligheter, noe som kan virke ganske overveldende. Hvordan vet man at det er et riktig valg? Det er også mange påvirkninger utenfra som kan virke forstyrrende i denne prosessen. Mange sliter med frykten for å feile, eller ikke få til livet. Noe som kan være ganske tungt, om man bærer frykten alene.
Karoline og jeg hadde flere drømmer sammen. Vi skulle blant annet starte Lind Forlag. Da jeg jobbet med ideen til Takketid, dukket den drømmen opp igjen. Starte et forlag, og gi ut en bok - uten å bruke et tradisjonelt forlag. Det har jeg nå gjort, og føler at jeg har satt VÅR drøm ut i live. For meg har denne forferdelige hendelsen gjort mye med meg. Jeg har hatt mange tunge perioder, der sorgen og savnet har vært overveldende.
Men etter en periode med mye sorg - vokste det fram en slags styrke i meg. Først og fremst vokste det fram en enorm takknemlighet rundt det at jeg er så heldig å være i live! Og etterhvert ønsket jeg ikke bare å leve - men å leve livet fullt ut. Og jeg kjente at jeg ønsket å leve for oss begge. Det er rart at en sånn hendelse kan snu om noe så negativt til noe positivt. Jeg ville selvfølgelig for alt i verden fått henne tilbake. Men når ikke det er mulig, har jeg gjort et valg om at jeg skal bygge meg et godt liv. Basert på mine verdier og behov. Men savnet og sorgen vil alltid være der - men den har blitt mindre skarpt med tiden.
Jeg ønsker egentlig ikke å være så personlig med Takketid, siden det ikke er meg det handler om. Men så ble jeg så inspirert i går, at jeg ønsket likevel å dele dette med dere. Jeg ønsker at det skal bli mer åpenhet rundt vanskelige temaer som selvmord. Det er helt normalt å ha det vondt i blant. Men du trenger ikke å sitte med tunge og triste tanker alene. For det finnes alltid hjelp å få. Om du har det vanskelig, eller kjenner noen som sliter - si fra! Ring en venn, snakk med familien din, gå til fastlegen eller ring Mental Helses hjelpetelefon på 116 123.

2 Kommentarer

  • Vakkert, sterkt, nydelig.
    Takk ❤️

    Kristine
  • ❤️❤️

    Eli

Kommenter

Kommentarer må godkjennes før publisering